AUTENTISK FILM: PROTO-TECHNO OG ANDRE NYVINNINGER

Duoen Autentisk Film, bestående av tvillingsøstrene Åshild og Anne Grete Kolås, framførte den 22. mai 1983 en performance som kunstnerisk ligger lysår foran det man ellers holdt på med i musikklandskapet i Norge på den tiden. Gjentagende, mekaniske dunk leder an i et avstumpet og kaldt elektronisk lydbilde, med flytende innslag av klirr, sus og dur. 

Performancen på Roxy i Bergen var en av svært få liveopptredener Kolås-søstrene gjorde i løpet av deres korte karriere på starten av 1980-tallet. «Jeg var ikke interessert i å stå på en scene og spille de samme notene gang på gang på et keyboard. Det var ikke noe for meg. For meg var musikken noe som måtte ut, det var ideer jeg hadde, som jeg på død og liv skulle få inn i den kassetten,» sier Åshild Kolås i dag, førti år senere.

Men Roxy-performancen var heller ikke det eneste musikalske pionerarbeidet som Autentisk Film utrettet i løpet av sin korte fartstid som band. Fra øyeblikket tvillingsøstrene entret øvingslokalet for første gang høsten 1981, åpnet de opp nye horisonter i norsk musikk. Vi blar om og lar Åshild fortelle videre.

Ta oss tilbake til starten. Autentisk Film ble startet i 1981 av deg og tvillingsøstra di, Anne Grete. Og det var altså i Bergen?

Åshild: Ja, det skjedde i Bergen. Vi startet høsten 1981 i et øvingslokale på en skole. Senere fikk vi et bedre lokale på en fritidsklubb i nærheten av Danmarks plass. Vi ble etter hvert kjent med folk i The Aller Værste, Alle Tiders Duster og Norske Budeier. Jeg tror jeg lånte Ote Kippersund i Norske Budeier noen penger for å hjelpe dem med å gi ut Ingenting For Norge-LPen, for navnet mitt står i takkelista på baksiden av coveret. Anne Grete og jeg hadde med bassisten i Norske Budeier, Lin Didriksen, på noen øvinger. Lin og jeg dro i gang en månedlig «rockeklubb» i regi av Bergen Rock-klubb, på et utested i Bergen sentrum. Vi kalte det «Roxy», og Autentisk Film var et av bandene som spilte der.

Det er jo et stykke mellom dere og for eksempel Norske Budeier, rent musikalsk. Hva bandt dere sammen med de andre musikerne som var aktive i Bergen på den tiden?

Åshild: Musikalsk var det ikke bare punk som skjedde på den tiden. The Aller Værste kan vel best beskrives som et ska-band. Det som bandt oss sammen var ideen om å utfordre den kommersielle musikkbransjen. Det var kassetten som gjorde det mulig å bryte helt med det kommersielle markedet, eller avhengigheten av plateselskapene. Famlende Forsøk var et av de første bandene som viste at det gikk an å gi ut musikk på egen hånd, på kassett. Kassetter var mye billigere å produsere enn vinyl, og alle hadde kassettspiller. Den nye teknologien i seg selv var liksom nok til å sette i gang. Robert Ommundsen i Famlende Forsøk sendte en kopi av master-tapen vår til et firma i England, og vips, så hadde vi plutselig en eske med et par hundre kassetter. Det hadde aldri blitt noen utgivelse hvis vi hadde vært avhengig av å bli oppdaget av et plateselskap. Så sto vi der, da, med den første kassetten vår. Hvordan skulle vi selge den? Vi tok den med til musikk-butikken Apollon og spurte om de ville selge den der på kommisjon. Det ville de.

I boka om Alive-plata til Lasse Marhaug, påstår forfatter Tore Stemland at Levende film-kassetten deres fra 1983 er den første støyutgivelsen i Norge. Er du enig i det?

Åshild: Det vil jeg si, ja. Det var faktisk støy, i bokstavelig forstand. Jeg jobbet nemlig på fabrikk på den tiden, og ville fange lyden av fabrikken. De andre arbeiderne var veldig opptatt av at vi ikke skulle bruke hørselsvern – noen hadde vært og sjekka lydnivået og sa at det var greit, det var like under terskelen for påbud. Virkningen av den fabrikklyden – en støyende, suggererende ensformighet – fanget meg som et uttrykk for det livet jeg levde. Det fikk meg til å tenke på det industrielle samfunnet, det harde og kalde som var overalt rundt oss. Og jeg ville få den lyden inn i den kassetten.

Hvordan gjorde du det?

Åshild: Jeg dro på jobb som vanlig, mens jeg hadde en liten kassettspiller på innerlomma. Spurte ingen om lov, satt den bare på «record» og lot det stå til. Det ble jo ikke hi-fi lyd, men det var en del av uttrykket.

Det er ingen tvil om at Levende film var banebrytende her hjemme i Norge, men i utlandet var det jo en del band som holdt på med lignende ting.

Åshild: Ja. Og etter hvert så ble jo for eksempel Einstürzende Neubauten kjent, også i Norge. Men det kom litt senere.

I tillegg til Levende film i 1983, gav dere også ut kassettene Svart/Hvitt og Kutt. På disse tar dere opp en del kontroversielle temaer, og nevner blant annet sektlederen Jim Jones og Holocaust-begreper som «lebensraum» og EG Farbenindustri. Hva var målet med det?

Åshild: Det var vel ting som vi følte var uoppgjorte i samfunnet, som det ikke var helt plass til å uttrykke. Noe av det var basert på egne erfaringer. Låten «Utdrivelsen» var inspirert av naboen til Anne Grete i Bergen, som drev med eksorsisme på kveldstid. Vi var ikke utpregede feminister, men når en mann skal drive ut demoner fra kvinner, med kristendom som maktmiddel, så er det klart at det provoserte oss. Anne Grete ville ikke ha «Utdrivelsen» med på plateutgivelsen, hun syntes det var for drøyt. Jeg hørte litt av åndemaningen selv, men Anne Grete bodde midt oppi det. Da jeg ba henne om å gjøre opptak var det mest av nysgjerrighet, men da jeg hørte opptaket forsto jeg hvor skummelt det var.

Det var kanskje noe med tiden dere levde i også som inspirerte de temaene?

Åshild: Vi utsatte oss jo for det litt mer ekstreme, spesielt når det gjelder boforhold. Da jeg skulle flytte inn i en kjellerleilighet på Nygårdshøyden, fikk jeg vite at de forrige beboerne hadde stjålet varmtvannsberederen, så jeg måtte koke vann på kokeplata, eller gå til Sandviken Sjøbad. Der hadde de badekar i små avlukker, for en billig penge. Jeg husker jeg syntes det var skikkelig ekkelt – skummelt, egentlig. Det var heller ikke toalett i leiligheten, jeg måtte gå gjennom kullkjelleren og ut i bakgården. Vi tok ikke den enkle veien. Vi kunne jo sikkert ha funnet et annet sted å bo, men det var noe med å utfordre oss selv, så vi oppsøkte disse tingene. Da vi var med på okkupasjonen av Baneveien i Bergen, var det en del av bølgen av husokkupasjoner som skulle presse myndighetene til å etablere «selvstyrte aktivitetshus». Det var godt organisert, drevet av folk med kontakter i Danmark og Tyskland, men det visste vi ikke så mye om. For oss som var med på aksjonene var det vel en slags protest. Det gjelder også musikken – da vi tok opp disse kontroversielle temaene i musikken vår, var det også for å provosere. Vi syntes det var på sin plass. Alle var så konfliktsky i Norge, mens vi oppfattet at det kunne være grunn for konflikt, men at alt ble glattet over. Man skulle ikke si noe. Må’kke være vanskelig, liksom.

Dere flyttet etter hvert til Oslo, men også der ble dere aktive i musikkmiljøet.

Åshild: Ja, vi flyttet fra Bergen til Oslo i mai 1983. Det var ikke vanskelig å få innpass der, via folk vi kjente i fanzine- og kassettmiljøet. Vi fikk øve i Villa Casba, der også Holy Toy og andre band holdt til. Vi fikk også bruke Trafo til å ha performance. Trafo er et teatersenter, der Tramteatret også hadde et øvingslokale. Det var et miljø som handlet mye om det politiske, spesielt når aktiviteten på Blitz-huset tok seg opp. Jeg husker at jeg var med på å fjerne murstein fra kjelleren for å lage øvingslokale der, men vi kom aldri i gang med å øve i Blitz-huset.

Hvordan var miljøet i Oslo på den tiden?

Åshild: På et tidspunkt spurte Thomas Robsahm og Arvid Skancke-Knutsen om vi ville bli med i deres band-prosjekt White Lord Jesus. De hadde også fått tilbud om et Ungbo-kollektiv i Prinsdalen og inviterte oss til å flytte sammen med dem. De har visst glemt oss helt, nå i etterkant, men det er kanskje like greit. Miljøet var både òg, når jeg ser tilbake på det. Det var på en måte positivt, i alle fall i starten, men det gikk så som så med de selvstyrte aktivitetshusene. Etter hvert opplevde jeg miljøet på Blitz som ganske dårlig. Det kom inn folk som misbrukte rusmidler. Stedet ble et trekkplaster for folk som var mest interessert i å ruse seg. Da følte jeg at eksperimentet hadde spilt seg ut, at det ikke fungerte. Men dét var det ikke noe populært å si, for det skulle jo være toleranse for alt og alle. Så da trakk jeg meg unna.

Hva var dere inspirert av musikalsk?

Åshild: Anne Grete og jeg bodde i USA da vi var barn. Der hadde vi en liten platespiller, og noen plater som vi spilte hele tiden. Det var en jazz-plate, Unchain My Heart, rhythm and blues fra sørstatene og The Jackson Five. Musikken som fenget senere var artister som hadde noe å fortelle. Pink Floyd og A Night at the Opera av Queen fikk nysgjerrigheten i gang. Det var musikk med drama og stemning som gikk utover bare en fin rytme eller en morsom melodi. Jeg husker også at jeg så et konsertopptak av Patti Smith på NRK. Det må ha vært omtrent 1978. Jeg tenkte «hva er dette for noe?». Da hadde vi selvsagt fått med oss at Sex Pistols hadde innført punken og at «God Save the Queen» var forbudt i England.

Hvordan kom du fram til at du ville skape noe selv?

Åshild: Jeg hadde interesse for å uttrykke noe, eller finne en måte å uttrykke meg på, som var mer enn bare ord. Jeg ville lage noe som ikke var entydig, der man åpnet opp for mange tolkninger. Ikke sånn «her er fakta, sånn skal det tolkes», eller «du skal syns det og det, du skal syns synd på den personen, og være sint på den personen.»

Hvorfor valgte dere akkurat musikk, og ikke et annet medium å uttrykke dere med?

Åshild: Det hang sammen med at jeg ville fortelle noe, og få det ut til folk. Hadde jeg hatt et brukbart filmkamera, hadde jeg nok lagd film, men nå hadde vi jo ikke det da vi startet. Vi hadde en veldig bra Tandberg-båndopptaker, så da ble det musikk. Det var heller ikke noe særlig til filmmiljø på den tiden, mens det fantes et musikkmiljø allerede. Musikkmiljøet var mer sosialt og umiddelbart – med kassetten kunne man gi ut musikk med én gang, mens i filmmiljøet tok ting mye lenger tid. Der måtte du ha dyrt utstyr og holde på i minst fem år fra idé til et ferdig verk. Men vi lagde faktisk en film som kom ut i 1984. Den ble spilt inn med et super-8-kamera, og lydsporet ble produsert i øvingslokalet. Filmen heter Øyenvitne, og er på cirka 20 minutter. Vi har fått den digitalisert, så den finnes fortsatt.

Etter hvert, da dere begynte å spille konserter, blandet dere musikk, film og kunst. Å jobbe multimedialt med elementer fra musikk og film er jo vanlig nå, mens det var nybrottsarbeid da dere gjorde det. Det var ikke mange som holdt på med flere uttrykk samtidig.

Åshild: Vi holdt på med konseptmusikk, kan du vel si. Jeg har ikke tenkt på det før, men hvis du tenker på konseptkunst i forhold til annen kunst, var Autentisk Film konseptmusikk i forhold til annen musikk.

Hva legger du i det?

Åshild: Hver låt var en idé. Ideen var hovedsaken, og alle elementene og lydene skulle bygge opp rundt denne ideen. Konseptkunsten var jo en brytning med den tidligere ideen om at form var det viktigste, og at man kunne tolke denne formen på forskjellige måter. Ta for eksempel Gustav Vigelands skulpturer. Spørsmålet for de som så skulpturene på den tiden de ble laget var vel først og fremst: «Ligner det på et menneske eller ikke?» I konseptkunsten var tvert imot konseptet det viktigste. Det kunne gå på bekostning av håndverket, men sånn var det – det var innforstått. Hensikten var en annen. Da kunne det også være «kunst som blir borte», eller kunst som man går inn i og er en del av selv. Med Autentisk Film var vi ikke interessert i å stå på scenen og spille de samme tingene om og om igjen – at musikken skulle gjenskapes på en riktig, kontrollert måte for hver gang. For oss handlet det om å blande sammen forskjellige lyder fra en båndspiller, og se hva slags ideer man fikk av det, eller hvorvidt det kunne fortelle den historien man hadde tenkt seg på forhånd. Det var en liten historie eller en idé som var utgangspunktet, og så gjaldt det å bruke de lydene man hadde til rådighet for å gjøre ideen mest mulig levende. Det var slik vi tenkte.

Det var et estetisk valg dere tok, og det var jo noe nytt også, å ha en så improviserende holdning til musikk i Norge. Det meste var jo ganske streit og rett-fram.

Åshild: Det var ikke noen annen måte å gjøre det på enn å bare prøve seg fram. Ikke kunne det vi lagde reproduseres på en scene heller. Hadde vi hatt ti personer, et symfoniorkester, kanskje. Men det var jo bare oss to, vi hadde begrensede midler.

Dere tenkte altså helt annerledes når dere spilte live?

Åshild: Live ble en utfordring for oss, men vi klarte å finne en løsning på det også. Jeg syntes vi løste det bra da vi spilte på Roxy. Et vanlig band ville sikkert ha øvd på låter som skulle framføres, og så ha rigget det slik at man kunne gjøre det likt hver gang. Jeg var ikke interessert i å stå på en scene og spille de samme notene gang på gang på et keyboard. Det var ikke noe for meg. Å spille inn ting på øvingslokalet og i studio, det var dét som var skapende for meg. I tillegg var vi interessert i performance. Autentisk Film beveget seg stadig mer i en kunstretning, hvor vi dro inn flere visuelle elementer når vi opptrådte. Vi hadde blant annet en performance under åpningen av det selvstyrte aktivitetshuset i Tromsø, sammen med Trine Wraamann. Der spilte vi foran en skjerm som viste en super-8-film vi hadde laget, satt sammen av opptak fra en kirkegård og klipp fra en pornofilm vi hadde vært og leid hos «Porno-Hagen». Filmen var en god del kortere da vi leverte den tilbake enn da vi leide den, for å si det sånn. I desember 1984 hadde vi en performance «til ære for 1984» på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden, der også Unni Christensen deltok. Året etter ble vi invitert som det norske bidraget til en nordisk ungdomsfestival på Moderna Museet i Stockholm. Det var så vidt vi kom oss dit. Vi var allerede på vei mot å gi oss, men vi kunne ikke si nei takk til Moderna Museet – det var jo fint, det.

Dere oppløste Autentisk Film ikke så lenge etter performancen på Moderna Museet. Dere ble ikke mer inspirert av å være der og gå i den retningen?

Åshild: Nei. Vi sto i en skvis. På den ene siden hadde man den kommersielle musikkindustrien, basert på salgbarhet. Å tilpasse seg det kommersielle var helt uaktuelt for oss. På den annen side hadde man det etablerte kunstmiljøet, hvor man skulle ta disse nye, litt «spennende» uttrykkene inn i varmen. Den etablerte kulturen trenger alltid noe nytt, noe ekte, ellers dør den jo hen. Vi kunne ha blitt en representant for det, noe som skulle tas inn i varmen. Det ville vi heller ikke være, for etablert norsk kultur var jo bare en annen oppskrift på konformitet.

Ble det for institusjonelt?

Åshild: Det gav meg ingenting. Hele miljøet var så høflig og konfliktsky, det var bare kjedelig. Alt handlet om penger, og om å presentere kunsten sin for de som satt og skulle gi en penger eller ikke. Det var det det handlet om, men kunst og musikk var jo ikke noe jeg ville leve av. Hvis jeg skulle leve av det, ville det ha forandret veldig mye av måten jeg ville ha tenkt på. Man tilpasser seg for å gjøre seg salgbar, enten i et kommersielt eller statlig marked. Jeg følte at jeg sto i fare for å bli pressa inn i en maskin hvor jeg ville ha kommet ut nøyaktig sånn som de ville ha meg. Det var det motsatte av det jeg ville, som var å utfordre alt dette glatte. For meg var musikken noe som måtte ut, det var ideer jeg hadde, som jeg på død og liv skulle få inn i den kassetten. Så etter performancen på Moderna Museet, lukket vi døren, og la ned hele prosjektet Autentisk Film. Anne Grete spilte i Ym-stammen, mens jeg fortsatte med fotografi og andre ting. Det ble en naturlig avslutning. Verken jeg eller Anne Grete har laget musikk siden. Men jeg har tatt opp igjen filmen de siste årene, og har faktisk noen filmprosjekter på gang.

Autentisk Film skulle gå i glemmeboka for de aller fleste etter at bandet la ned i 1985 – helt fram til det norske plateselskapet O. Gudmundsen Minde ga ut to album med bandets musikk i starten av 2021. Lasse Marhaug er en av folka bak plateselskapet, og i seg selv en høyt respektert norsk undergrunnsmusiker. Han er ikke i tvil om duoens musikalske meritter, og kaller Roxy-performancen «the missing link mellom den industrielle støymusikken og technomusikken som kom noen år senere.»

Når hørte du først om Autentisk Film?

Lasse: Jeg vet ikke når jeg først hørte om dem. Jeg er jo en senere generasjon enn dem – de holdt på i de tidlige åttiåra, mens jeg selv først kom i gang på nittitallet. Jeg husker at Autentisk Film var et navn som svirret rundt i kassettkretsene på nittitallet, men kassettene var umulige å oppdrive da. Det var et navn helt ute i periferien, bak mer kjente navn som Famlende Forsøk og White Lord Jesus. Det var ikke før bloggæraen skjøt fart utpå 2000-tallet at jeg faktisk fikk hørt Autentisk Film, og da klarte jeg ikke få lastet ned mer enn noen enkeltspor på internett.

Når du først fikk høre dem, hva følte du?

Lasse: Jeg ble overrasket over hvor utrolig bra det var. Ofte er det jo slik at det som er lettest tilgjengelig er det beste, og de mer perifere gamle utgivelsene har mer historisk verdi enn musikalsk – viktig å ha hørt, liksom, men ikke essensielt. Da jeg hørte Autentisk FIlm, tenkte jeg tvert imot at det var utrolig bra! Fantastisk bra! Jeg ble helt slått ut, og kunne ikke tro det jeg hørte.

Det skulle vare helt til 2021 før Autentisk Film fikk en ordentlig reutgivelse, gjennom ditt og Lars Mørch Finboruds plateselskap O. Gudmundsen Minde. Hvordan ble samarbeidet mellom dere og Autentisk Film til?

Lasse: O. Gudmundsen Minde handler om å grave langt ned i de mørkeste krokene og lengst ute i skogen innen norsk musikkliv. Jeg introduserte Autentisk Film til Lars, og han kicket like mye på det som jeg gjorde. Vi tydde til Tore Stemland, musikkhistoriker og vandrende musikkbibliotek, og via ham kom jeg i kontakt med Kolås-søstrene og tok et møte. Man vet jo aldri hva man går til, hva forhistorien har vært, om de ville gi det ut på nytt eller ei – de har jo ikke lagd musikk siden, og det fantes veldig lite informasjon der ute. Men heldigvis var både Åshild og Anne Grete positive til at vi fikk gi det ut. Det er veldig stas, for folk har fått øynene opp for Autentisk Film. Ikke minst har dette fenget ute i verden. Mye obskur musikk som gis ut på nytt fra tidligere tiår blir jo litt fetisjering av en tid, der man etterhvert skraper bunnen av bøtta. Men å finne gull som det her og få gitt det ut, det er stas.

Tore har også skrevet bok om Alive-plata di, og i den påstår han at Levende film-kassetten til Autentisk Film fra 1983 er Norges første støyutgivelse. Er du enig i det?

Lasse: Jeg skal ikke påstå det selv. Det får være opp til de som var der på den tida å avgjøre det, men det kan godt hende. Musikkhistorikere har jo alltid lyst å definere hva som var først, men det er ikke så viktig for meg. Nyvinninger i teknologi gjør at ting gjerne oppstår samtidig, og parallelt, flere ulike steder. Men at Autentisk Film var tidlig ute, er det ingen tvil om.

Levende film-kassetten er uten tvil en tidlig bauta for støymusikk i Norge, men Autentisk Film skulle vise seg å bli banebrytende innenfor flere uttrykk også. I en periode arrangerte Åshild Kolås fra Autentisk Film og Lin Didriksen fra Norske Budeier en månedlig konsertserie på et utested i Bergen sammen med Bergen Rock-klubb. De kalte serien «Roxy», og Autentisk Film gjorde en performance der 22. mai 1983 som du har beskrevet som «proto-techno». Hva legger du i det?

Lasse: Roxy-performancen er the missing link mellom den industrielle støymusikken og technomusikken som kom noen år senere. Det er minimalistisk, men presist. Hvis noen hadde spilt det for meg og fortalt meg at dette var fra Berlin i 1990, hadde jeg ikke tvilt et sekund på dem, for performancen på Roxy peker framover på musikk som var stor ti år senere. Det er helt utrolig at Autentisk Film fant dette opp for seg selv i Bergen, 1983. Jeg kan på en måte identifisere meg med dem, for da jeg lagde støymusikk i Nord-Norge på starten av 90-tallet, hadde jeg aldri hørt sånn musikk før. Jeg var inspirert av undergrunns-death metal og helt andre ting, og så fant jeg først ut senere at mange andre holdt på med det samme her i Norge. Men det er en sunn måte å jobbe på – ikke være tynget ned av alt som har blitt gjort før.

Dere har samlet kutt fra ulike Autentisk Film-kassetter til LPen 1983, mens Roxy-performancen fikk sin egen LP utover denne. Synes du Roxy utmerker seg i katalogen?

Lasse: Den stod jo ut, og måtte helt klart få sin egen LP. 1983 er en slags kuratert samle-LP med det beste fra tre-fire ulike kassetter. Der hadde jeg, Lars og søstrene Kolås noen favoritter, og så satt vi den sammen basert på det. Men vi var alle enige om at Roxy måtte ha en egen LP. Vi slo raskt fra oss tanken om at den skulle gis ut som et utdrag, for den trenger å høres i sin helhet.