OSLO BIZARRO

På sitt aller, aller beste er hardcore punk en sonisk rough draft av det som foregår på bakkeplan i byen, og det går ikke an å snakke om Oslo hardcore anno 2023 uten å snakke om Den Bisarre Lyd. Bookingkollektivet har sørget for at Oslos beste og frieste bakgårder og kjellere har kokt over av kaos. I gryta finner vi utenlandsbesøk fra skoledannende band som Indre Krig, X2000, Chain Whip, Powerplant og 80HD, i tillegg til en oppsving i lokale band som Asinin, Assistert Sjølmord, Accelerator, Teppebombe og Draumar.

Konsertene har vært et klattverk av folk, med spennende subkulturelle crossovere. Ved siden av de sedvanlige Discharge-patchene, kan man skimte capser fra lydkunst-festivalen Berlin Atonal, og i baren på Blitz under Hundre Tusen Volt I Skallen-festivalen i februar ble det nesten håndgemeng i en diskusjon om hardcore punk versus hardcore techno. Debutshowet til Asinin på nevnte festival var et audiovisuelt hammerslag, der det visuelle elementet bestod av ett eneste insisterende strobelys, bøffet av en ravekompis.

Det er dyrtid her i Oslo, og mens byens innbyggere snur på hver krone, strammer spekulantene grepet om gatene. Spontan og aktiv grasrotkultur ryddes unna til fordel for blasse og formstøpte byrom. I 2023 har Den Bisarre Lyd representert en motvekt, og ferdige er de ikke heller.

Hvordan begynte dere med Den Bisarre Lyd?

Sigrun: Bakteppet var vel at vi begge hver for oss begynte å booke en del konserter etter at samfunnet gjenåpnet i 2022. Jeg hadde kontakt med en del band i utlandet som skulle på turné, og var keen på å svinge innom Oslo og spille, om det lot seg gjøre. Jeg hadde vært med å arrangere konserter før – lagd mat, bidratt – men hadde ikke tatt ansvar selv for å sette opp shows. Siden det ikke var så mange som booket konserter i Oslo på det tidspunktet, begynte jeg bare å booke dem selv. Stort sett folk jeg kjenner fra før. Jeg og Mats kjenner jo også hverandre fra tidligere, og spiller sammen i bandet Assistert Sjølmord.

Mats Georg: Det var ingen andre som gjorde noe da, så hvorfor ikke vi? Jeg fikk et rom i bokollektivet i Oslo gate 35, der kontrakten gikk ut september 2022. Huset arrangerte en slags bakgårdsfestival august 2022. Bandet jeg og Sigrun har sammen – Assistert Sjølmord – spilte sin første konsert der, og i tillegg til Guff, Teppebombe, danske Tazer, svenske Frisyr og østerrikske Parasite Dreams. Det gikk egentlig over all forventning, kom masse folk og vi fikk servert mat og greier. Samtidig hadde jeg mast på Sigrun dritlenge om å begynne å gjøre noe sammen, fordi vi liker mange av de samme bandene.

Sigrun: Vi er to folk som liker å gjøre ting, og kjeder oss lett. På et eller annet tidspunkt fant vi ut at det var bedre å gjøre ting sammen enn hver for oss. Vi fant ut at vi ville ha et navn på bookingkonseptet, slik at det ble gjenkjennelig. Så ble det Den Bisarre Lyd, et navn som Mats Georg begynte med.

Mats Georg: Den Bisarre Lyd-navnet kom da jeg lagde en plakat til konserten jeg satt opp med FLQ, Teppebombe og kraftelektronikeren Apathetic Atrophy i byggehallen på Arkitekthøgskolen, en megasvær industrihall som låt dødskult med støygreiene, og ganske dritt med band. På plakaten skrev jeg «for tilhengere av den bisarre lyd», bare fordi jeg syntes det var morsomt. Og så ble det bare sånn. Man kaller det noe, liksom.

Sigrun: Det har vært gøy til nå, og det kommer noen kule bookinger utover. Fete ting.

Dere har jo en forankring lokalt, med ankerpunkt i nåtidig Oslo-hardcore – eller er det hardcore lenger? Egg punk? Noe helt annet? Uansett: hvor kommer bandene fra som er utenfra?

Sigrun: Nå som vi har satt opp noen ting, har flere folk i utlandet blitt oppmerksomme på at det er noen som holder på og booker i Oslo, og at det er verdt å ta turen opp hit. Og slik kobler man seg på ennå flere ting som skjer der ute.

Mats Georg: Det krever litt å lure folk lenger nord enn Køben, eller til og med bare lenger enn Hamburg eller Berlin.

Sigrun: Her oppe har vi så lange kjøreavstander sammenlignet med Tyskland. Skal man gjøre Oslo, vil man gjerne ha med Køben, Malmø og Gøteborg også. Aktivitetsnivået i scenene rundt omkring går jo i bølger. Det var stille i Gøteborg lenge, men nå har det blusset opp der igjen, mens det har stilnet litt i Malmø igjen. Det byr også på utfordringer.

Det er i alle fall ingenting å si på aktivitetsnivået på Den Bisarre Lyd-kveldene til nå. Det jeg synes er ekstra interessant, er at det har vært en så bred crowd der, sammenlignet med tidligere bookingkonsepter innen hardcore i Oslo. Før pandemien, var det mye usual suspects blant publikum. Det var liksom de som spilte og ti-tjue av oss andre. Og det er jo fint med stayere, mens det nå føles som det er så mange andre folk i tillegg. Har dere noen tanker om hvorfor det er slik?

Mats Georg: Min teori er at mange av dem har sittet inne under pandemien, og har hatt et sterkt behov for å ha tilhørighet til noe annet enn den streite gjengen på videregående. De har vært på jakt etter alternative kanaler til estetikk og musikk. Så har de dykket dypere inn i det sorte hull som er internett, og blitt eksponert for hakket mer ekstreme greier i ulike estetiske retninger. Alt-gjengen på TikTok har vel gjort sitt, tenker jeg.

Sigrun: Tror også det er en god teori. For mange var det nok ikke en enkel tid, og det er kanskje grunnen til at de har oppsøkt denne scenen. Jeg synes det er vilt å tenke på at jeg ser folk på konsertene som jeg ikke aner hvor kommer fra. Jeg kjenner dem ikke, det er ikke jeg som har dratt dem med på giggen. Men alt går jo i sirkulære bevegelser – plutselig er hardcore punk kult, plutselig er det ikke det.

Mats Georg: En disclaimer: vi har jo ikke satt opp så mange konserter ennå, så jeg synes ikke man kan si at det er en tendens ennå. Men det er gøy at det er så mange folk, og at folk er så unge. Det viser at det er et stort behov for at man har denne scena på plass, hvor denne musikken kan utfolde seg og holde på. Det er det interesse for på et nivå som er større nå enn før pandemien. Så får vi se hvor lenge de unge er interessert.

Sigrun: Jeg gleder meg helt sykt til den gjengen her begynner å lage band. Jeg har vært veldig insisterende overfor de unge som jeg har blitt kjent med på konsertene: «Lag band, så setter vi det opp!» Det er jo neste steg.

Hvordan responderer de på det? Er det energi?

Sigrun: Ja, det er jo det. Samtidig må jeg være klar for at det ikke er clean-cut hardcore punk som kommer ut av det. Det er viktig. De må gjøre sin greie, og så må vi fasilitere for det. Kidsa har jo sikkert andre plasser de kan spille gigs i Oslo, det er ikke det, men jeg håper veldig at det skal komme mer ungt blod inn i hardcore-scenen i Oslo. Sånn som man ser i Stavanger for tida, for eksempel. Det som skjer der nå, rundt Håndgranat og Deponi, er den kuleste greia i verden.

Når thrash-bandet Autonomie spilte på ungdomshuset Metropolis i Stavanger, var det 200 folk der. De varmet opp for noen andre band, og straks Autonomie var ferdige, dro så å si alle. Og vi har jo selv sett Håndgranat eie Grottene på Folken i mars, Sigrun. Det skjer noe der, disse folka er jo mellom 16 og 20 år gamle. Det virker også som de har funnet fram til denne kulturen selv.

Mats Georg: Vi får se hva som skjer. Det blir spennende å se hvem her i Oslo som velger å ta neste steg og gjøre det sjøl. Og det må være målet. Det skal ikke være en gjeng med tredve-pluss-åringer som står på en scene og er tastemakerne, selv om mange kids har ræva smak. Sykt mange ser veldig mye kulere ut enn meg og Sigrun til sammen, i alle fall.

Sigrun: Det er mye bedre om man får en mer mangfoldig gruppe. Ikke bare med tanke på alder, med tanke på alt. Jeg synes det er lættis, jeg er sikkert 20 år eldre enn en del av kidsa. Med folk som er ti år yngre enn deg er det ikke noe problem å forstå og tilnærme seg dem, ha felles knagger å henge ting på. Men 20 år?! Man har jo en annen kultur, i kraft av å være en annen generasjon.

Mats Georg: De unge folka er også fulle av respekt. Gira når banda er på, men de oppfører seg. Det er lite folk som lager kvalm.

Sigrun: Lite rus også. Det har ikke vært noen kjip vibe. Det har vært noe av det jeg har syntes vært kjedelig i scena tidligere, at mange folk har vært der for festen, ikke musikken. Fair det òg, men det skaper en annen atmosfære. Jeg tror folka nå er der for musikken.

Mats Georg: Det er også noe man ikke kan være sikker på at vedvarer. Vi kan jo telle gigs til nå på to hender. Men det virker som at folk nå er genuint interesserte, og faktisk har en viss form for peiling. Band som Asinin, Pig Ego og Accelerator hadde ikke en gang noe ute da de spilte sine første konserter, og da gir det jo enda mindre mening når det kommer hundrevis av folk. 

Som du er inne på, har jo konsepter som Den Bisarre Lyd ofte en midlertidig natur. Man vet ikke hvor langt det går før ilden dør ut. Har dere noen tidshorisont?

Mats Georg: Vi holder på lenge det er gøy. Sigrun blir jo i Oslo, og jeg ble ferdig med mastergraden min i sommer og har ingen planer om hva jeg skal gjøre.

Sigrun: Vi gjør dette fordi vi er keen på å gjøre det. Vi tar ingen profitt. Det betyr at da kan vi støtte strømregninga på Blitz, og turnerende band kan få dekket sine utgifter samtidig. På den måten går alt vi får av inngangspenger inn i den globale hardcore punk-økonomien. Ingen er interessert i profitt, man skal bare få scena til å gå rundt, slik at alle kan sameksistere. Slik består stedet, og bandene kommer tilbake neste turné, fordi de syntes det er ålreit å være her. Jeg er opptatt av å prøve å sette opp kule gigs der det kommer folk, og at alle som er der, har en positiv opplevelse.

Mats Georg: Det er vel et produkt av at du har turnert steder der du har tenkt «hva faen skjer her?»

Sigrun: Absolutt. Har våknet opp en kald, fuktig, bedriten plass der folk har vært rusa, ingen har kommet og der man ikke får betalt. Da tenker man «hva faen?». På den andre siden blir man ekstremt takknemlig når man kommer et sted der ting er på stell, der noen tar ansvar for at ting går som det skal, der man får et varmt sted å sove. Har det hyggelig sammen. Slik skal det være på våre gigs. Det skal ikke føles kjipt å komme til Oslo. Det har man ikke alltid kontroll over, men i det minste skal det være etterrettlighet fra vår side. Man skal ikke få betalt i tre hundre spenn og en pose weed.

Sigrun, du har jo vært med i scenen lenge. Det har sikkert vært tider der Oslo har vært nettopp stedet det har vært kjipt å komme til?

Sigrun: Nettopp. Hvis man legger opp turneen sin, så velger man kun Oslo om det er fett å komme hit. Man drar ikke langt utenfor allfarvei for et sted som ikke er fett.

Mats Georg: Det er også en problematisk ting. Men at vi kan få europeiske band til en gig her, og likevel få det til å gå rundt – det er et privilegium. Jeg synes folk stiller opp når de må her i Oslo.

Sigrun: Hele infrastrukturen rundt. Folk som er vant til maskineriet i hardcore-scena, ser fort en inngang hvor de kan bidra: «åja, det skal være gig her? Jeg kommer og lager mat, jeg.» Alt koster mer penger i den mer etablerte arrangørbransjen for tida. Bandene må ha mer, fordi de har et større apparat, venuene koster mer, de ansatte skal lønnes … det er en helt annen business-modell. Det er noe av det jeg synes er kulest med hardcore punk-scena internasjonalt: non profit-businessmodellen. Det gjør at vi som spiller i band får så sykt mange kule muligheter fordi vi sier «jeg trenger ikke tjene penger på turneen, jeg vil bare gå i null». Med en gang du har gjort klart det premisset, åpner alle dører seg. Men man velger jo en livsstil, ikke en yrkesvei. Jeg pleide å jobbe på Norges musikkhøgskole, med utdanning av framtidas musikere. De kan ikke drive på den måten, fordi det er slik de skal brødfø seg. I hardcore punk er det lidenskap og livsstil langt mer enn å være utøvende musiker i «vanlig» forstand».

Det er DIY-kultur.

Mats Georg: Hele min bakgrunn i DIY-kultur kommer fra skatinga. Både det å bygge noe fysisk, så samler man alle som kunne skru og håndtere ei sirkelsag og tar det derfra, men også ting som samler folk som events og turer. Det var givende – «bare still opp, så ordner det seg». Man kan alltid være med, og man burde være med. Det er bare å hoppe på toget og bli med.

Apropos skating – det er noen spennende subkulturelle crossovere som har skjedd på Den Bisarre Lyd-kveldene til nå. Ved siden av de vanlige Discharge-patchene, ser man folk med caps fra lydkunst-festivalen Berlin Atonal, og i baren på Blitz under Hundre Tusen Volt I Skallen-festivalen dere satt opp, ble det nesten håndgemeng i en diskusjon om hardcore punk versus hardcore techno. På debutshowet til Asinin på Barrikaden var det strobelys på scenen, som Jack hadde lånt av en ravekompis. Dere har truffet en ravekultur!

Sigrun: For meg har det alltid vært musikalsk og estetisk overlapp mellom hardcore og klubbmusikk, men så er det ingen andre som har vært interessert. Kanskje det endelig er tida for gamlebandet mitt, Hysj! Vi utførte det ikke alltid så veldig bra, da.

Mats Georg: Jeg var på Static Shock Weekend i London første gang i 2020. Da hadde de gigs på New River Studios i hallen, ikke selve scenen. Da konsertene var ferdige i hallen og jeg gikk den lange, trange gangen bortover til scenen, hører jeg plutselig dritfet jungle, som et eller annet techno-kollektiv driver og spiller.

Sigrun: Det er London, da. Den greia du beskriver der er så sykt London.

Mats Georg: Det hadde ikke slått meg før da at den krysningen hadde fungert så bra som den gjorde. Det er gøy å se punks helt åpenbart være på den greia. Og så masse folk som bare kom for å se etterfesten, og ikke visste at det var en hardcore punk-festival i det hele tatt.

Sigrun: Akkurat hardcore og jungle har jo unektelig en kobling i tempo. Man klarer ikke sitte stille.

Mats Georg: Det appellerer på samme måte.

Folk poget til Asinin før de hadde en eneste låt ute. Jeg tenker jo at det er det samme som å danse til et André Bratten-sett på Kafé Hærverk.

Mats Georg: Jeg vet ikke hvem André Bratten er.

Jeg har følt at det er mer slektskap mellom hardcore punk og, si, undergrunnstechno, enn det er mellom hardcore og den mer etablerte delen av norsk punk. Den har vært veldig rocka.

Sigrun: Jeg er veldig enig. Både ravekultur og hardcorepunk har innebæret det Germs satte ord på med låta «What We Do Is Secret». Det handler om en DIY-greie. Om en type «for spesielt interesserte». Nesten by invite – det er jo ikke det, man kan jo bare komme, men man vet ikke om det med mindre man oppsøker det. Man må oppsøke det for å vite hva som foregår, og jeg elsker det. Sånn supertilgjengelig rockestjerne-greie med digre scener og avstand – det er ikke noe gøy.

Hardcore punk og klubbmusikk er to kulturer som har vært veldig progressive, men som også tidvis har slitt med macho-attitude. Det er kulturer som har måttet korrigere seg selv fra tid til annen. Det har gått i en retning, og så har det kommet en motreaksjon.

Sigrun: To kulturer med lakk og lær. Men helt sikkert. I motsetning til den mer etablerte kulturen, er rammene mer åpne og løse hos oss, på godt og vondt. Det er åpenbart at hvis du går på Rockefeller og oppfører deg på en viss måte, så blir du kastet ut, så folk gjør ikke det. Mens her er det større handlingsrom, som også gjør at det er større sjanse for at uønsket atferd kan gro fram. Så scena vår er avhengig av å korrigere seg selv fra tid til annen, for det er ingen vektere eller autoriteter der som gjør det.

Mats Georg: På den andre siden: når noen velger å utagere, er terskelen for å deale med det jævlig lav. Folk som oppfører seg kvalmt blir kastet på hue og ræva ut, som kanskje på andre steder bare hadde fått tilsnakk av en vekter. Hadde du begynt å skubbe på noen som oppførte seg bedritent på for eksempel Rockefeller, hadde kanskje du vært den som ble kastet ut.

Den Bisarre Lyd er en del av en lengre tradisjon med konserter i squats, ungdomshus og bokollektiver her i Oslo, og har forløpere i blant annet Svart Samtid og Byllepest. I den okkuperte bygården Hausmannsgate 40, der kjellerscenen Barrikaden ligger, utspilte det seg en konflikt tilbake i 2018-2019 hvor det en periode så mørkt ut for bokollektivet. Da var også aktivitetsnivået i Oslo-scena høyt. Plateselskapet Byllepest Distro var svært aktive: de slapp hit etter hit fra Oslo-band som Urbanoia, Negativ og Purple-X, og satt opp sommer-happeningen Byllepest Hardcoreweekend, med de beste og mest current bandene fra hele verden på den tida.*

Den Bisarre Lyd har overlappet med prosessen rundt bokollektivet Oslo gate 35 i Gamlebyen, som opphørte i november 2022. I 2023 er hele Brenneriveien under fornying, og i desember i år ble det attpåtil søkt om rehabilitering og oppføring av nybygg i nabogården til Hausmannsgate 40 og Barrikaden. 

Hvordan synes dere egentlig det står til med byutviklingen her i Oslo? Tilrettelegges det for at den frie, DIY-baserte kulturen kan få leve?

Sigrun: Så lenge jeg har bodd i Oslo, synes jeg det har vært tilrettelagt for DIY-basert kultur. Men så blir det kanskje færre og færre steder, og det blir vanskeligere og vanskeligere for de stedene å overleve på grunn av politiske føringer. Det har vært muligheter for å utøve grasrotkultur lenge, men man skulle jo alltid ønske det fantes flere. Spør meg igjen om ti år?

Mats Georg: Den Bisarre Lyd-konsertene til nå har funnet sted i Oslo gate 35, Barrikaden i Hausmannsgate 40 og på Blitz. Innenfor ring tre er det ikke så mange andre steder enn disse som er til disposisjon og som kan brukes til konserter. Det er veldig viktig at det tilrettelegges for en bruk av byen Oslo som ikke er basert på økonomi i det hele tatt. Alle konsertene vi har hatt til nå, har kostet hundre spenn, og jeg ser ikke for meg at vi kommer til å gjøre det annerledes framover heller. Det er en tredjedel av prisen til og med mer etablerte undergrunnsscener som Revolver er nødt til å ta nå, på grunn av alle kostnadene som har økt etter pandemien. Jeg skjønner at ting må gå rundt, men gjør man ting på dugnad, får man til det man vil, når miljøet strengt tatt er basert på DIY-kultur. Do it together, eventuelt.

Sigrun: Jeg klarer ikke å se for meg at sekstenåringer har tre hundre spenn å bruke på å dra på konsert. Jeg føler ikke alltid at jeg har det selv en gang, og jeg jobber liksom! Ting blir dyrere og dyrere, og det vi holder på med skal være tilgjengelig.

Mats Georg: Noe som aldri hadde skjedd på en vanlig sjappe som kjører konserter, men som hadde skjedd hos oss, er hvis en person kommer i døra og sier «sorry, jeg har ikke spenn, men det her er favorittbandet mitt. Kan jeg få lov til å fikse det?». Jeg skal ikke uttale meg på vegne av andre utesteder, men ser for meg en eller annen utleid Securitas-vekter som hadde nektet dem plent. Mens det hadde gått opp i opp hos oss.

Sigrun: De hadde 100 % kommet inn her. Vær med å plukke litt flasker etterpå, så er det ok.

Hardcore akkurat nå føles ganske current og aktuelt, ikke som en nostalgisk øvelse. Den Bisarre Lyd-kveldene føles som et produkt av nåtida, ikke 1982. Slik har det ikke alltid vært i hardcore-scena.

Mats Georg: Det kommer ny grisefet musikk hele tiden. Det høres fresh ut, annerledes ut, ting som ikke er gjort før, og ting som man alltid vet funker. Verdisettet er vel kanskje det som har vært mest statisk – folk har den samme attituden, samme verdigrunnlag, som går hånd i hånd med politiske interesser og så videre.

Sigrun: Det er mange grunner til at jeg er interessert i hardcore-scena, men for min del, har det alltid vært musikken i høysetet. Da jeg kom inn i miljøet i Oslo, var det ikke like mange fete konserter. Det var masse crust og metal en periode, som jeg aldri har vært så big på, men etter rundt 2015-2016 har hardcore punk beveget seg i en retning jeg har syntes har vært veldig fet.

Mats Georg: Enig. Og den bølgen pågår ennå.

Sigrun: Etter det har det vært mye mer naturlig for meg å være på ballen, og jeg dro mer på konserter, ble mer engasjert, tok mer kontakt med folk. Bølgen skjer ennå, men den forandrer seg også, det er en ever-evolving greie. Det kan også evolve tilbake til at grindcore er det eneste som gjelder i ti år, men da kommer jeg også til å falle av. Enkelt og greit.

Jeg deler observasjonen, på mange måter. Opplevde akkurat det samme, at det rundt 2015-2016 åpnet seg noen dører. Har du noen idé om hvorfor det skjedde rundt da?

Sigrun: Det begynte med Svart Samtid-bookingene. Jeg dro på de konsertene og tenkte «fy søren, det her er kult.» Den scenen som jeg var i spisset seg også mer i den retningen. Jeg tipper jo at musikken jeg føler dukket opp i 2015 egentlig hadde vært der noen år allerede. Oslo var jo på ingen måte de første som oppdaget whatever ny bølge, det er viktig å huske på. Det kan bare være en generasjonsting, at det kanskje var et skifte rundt da. Det er en veldig annerledes estetikk og attitude i hardcorepunken som lages nå, enn den fra nittitallet og fram til midten av 2010-tallet, i alle fall den jeg har blitt eksponert for.

Mats Georg: For min del har Youtube bidratt veldig. Der spres nisjemusikk til helt andre steder enn kun til de folkene som er i sfæra allerede, inkludert meg selv. Jeg var på Youtube og fikk prakka på meg Glue-demoen sikkert når den blowet opp, og så begynte jeg å lete-lete-lete. Da havnet jeg i egg punk-hullet, spesielt Northwest Indiana-scenen, som fortsatt er en av mine favoritt-scener. Coneheads var det feteste jeg hadde hørt, etter å ha brent gjennom alle de åpenbare 80-tallsbanda. Jeg har egentlig ganske dårlig oversikt over mer obskure gamle greier, så nå ser jeg mer den veien.

Sigrun: Glue-demoen? Jeg hørte ikke den før 2014, haha. Jeg satt nok fast i ei crustehule i Tyskland. For min del var inngangen at jeg hørte på Pissed Jeans, Hot Snakes og sånne Stereogum-pushede greier i en tid der alle rundt meg satt og hørte på crust. Så begynte de tingene å merge.

Det var noen møtepunkter der. Ceremony kunne spille Øyafestivalen, og så ha lukket gig med blant annet Dark Times senere samme kveld. Av Oslo-band var nettopp Dark Times også i møtepunktet mellom hardcore punk og noise-leflende skittenrock av den typen Pissed Jeans og Hot Snakes spilte. Bandcamp vokste også fram for fullt i tiden rundt 2015-2016 og ble en viktig plattform. Hvor finner dere mest ny musikk?

Sigrun: Jeg hører nok mest på Youtube, men jeg tror også Bandcamp har vært det viktigste for denne musikken.

Mats Georg: På Bandcamp leter man på en annen måte enn Youtube. Jeg er sykt dårlig å lese blogger, har aldri vært god til å lese Maximum Rocknroll og sånn. Er inne og kikker, men sjekker ikke jevnlig. Bandcamp har ting som er obskure, jeg liker å finne ting på egen hånd og gjøre opp min egen mening. Det er gøyere enn å bli eksponert gjennom andre. Youtube er jo algoritme-basert, så man skummer jo fort bare overflaten.

Sigrun: Det har vært noen viktige Youtube-kanaler oppigjennom som jeg har fulgt ganske slavisk, Jimmy og No Deal for eksempel.

Mats Georg: Du har noen konger og knekter i Youtube-punk-verdenen, som alle vet om. I alle fall under pandemien. Da kunne No Deal sette ting i bevegelse for band, basert på om de gadd å poste en demo og legge på et xeroxfilter på coveret.

Sigrun: Jeg var obsessed med No Deal under pandemien. Man kan gå og lete, men jeg var så desillusjonert, mens den kanalen bare: «input, input». Jeg hadde mindre energi til å lete, selv om jeg hadde masse mer tid til å lete.

Mats Georg: Det er så masse bra Youtube-kommentarer også, jeg elsker det. «This sounds just like 1984 when I was …» ditt og datt. Det er jo kult at man sitter som 60-70-år gammel mann på Youtube og faktisk, ubenektelig, er en del av det som er on the forefront nå i punken.

Ja, man må henge med. Hva er i kikkerten for Den Bisarre Lyd framover?

Sigrun: Hvem vet. Plutselig dukker det opp noen andre som gjør noe kulere enn oss, så blir vi obsolete.

Mats Georg: Det er jo egoistisk. Vi er interessert i å se gøye band og gå på de gigsene selv, så da setter vi dem opp.

Sigrun: Men ikke hundre prosent egoistisk! Det er veldig stor grad egoistisk, kanskje åtti prosent? Jeg booker jo det jeg har lyst til å se.

Mats Georg: Men sånn: «jeg har et personlig behov for at det eksisterer en scene som har dette fokuset, estetisk og politisk. Jeg vil at det skal eksistere i Oslo.»

Sigrun: Du har rett. Jeg vil ha denne opplevelsen – jeg vil at andre skal ha denne opplevelsen. Hvorfor vil jeg det? Fordi jeg har lyst på en fellesskapsfølelse. Så ja, selv om det også er public service, er det hundre prosent egoistisk.

Neste Den Bisarre Lyd-konsertkveld er minifestivalen Norsk Gjernedød på Blitz i kveld med Prisão, Vidro, Mantis, Asinin og Assistert Sjølmord på plakaten. Kom etter Palestina-demoen.

*For mer informasjon om prosessen rundt Hausmannsgate 40 og hardcore-scenen før pandemien, les intervjuet med Purple X i Ballade fra 2019 her.