ARMERING #2: ENDLESS TINNITUS
Da jeg publiserte reportasjen "Near-Arctic State of Alert" på den amerikanske bloggen see-saw i april, kom jeg i skade for å skrive "the recently closed Endless Tinnitus studio". Det var skrevet i god tro – studioet hadde tross alt hatt en siste fest 1. mars, med fire band på plakaten og bra, om enn vemodig stemning i det trange krypinnet på Grønland i Oslo.
Det tok ikke lang tid etter at saken ble publisert før det tikket inn en melding fra Kenneth Storkås, mangeårig driver av Endless Tinnitus: "Siden vi er vrange og ikke hadde noen andre steder å dra, ble vi værende." Visstnok var ikke studioet så recently closed som jeg trodde.
Jeg sendte Kenneth en melding da arbeidet med min nye fanzine Armering #2 var i gang for fullt, og plutselig befant jeg meg i Endless Tinnitus i slutten av september 2025, seks måneder etter at de skulle være ute av lokalene her på Grønland.
En følelse av déjà vu var ikke til å unngå. I 2016 dro jeg og noen andre ferske journaliststudenter til gamle-Endless i Schweigaards gate. Den gang da var studioet også truet med utkastelse. Vi lagde reportasjen "Enden for Endless?" med Kenneth, hvor han fortalte lidenskapelig om konflikten med utleierne og gentrifiseringen av Oslo, som på det tidspunktet også truet Mir, Hausmania og Hausmannsgate 40. Parallellene til 2025 er slående.
Reportasjen sluttet likevel med et forsiktig håp fra Kenneth om at det hele kunne ende godt, og kort tid etter at saken ble publisert, fikk faktisk Endless Tinnitus nye lokaler. Først i Oslo gate 35 og så på Grønland, der det ligger i dag.
Nå står altså Endless Tinnitus igjen overfor en usikker framtid, og Kenneth slapp oss inn bak kulissene av hva som foregår på studioet i dag.
Dette er et utdrag fra et lengre intervju som kommer i Armering #2. For å forhåndsbestille fanzinen, ta kontakt.
Vi skriver slutten av september. Hva er ståa på Endless nå?
Kenneth: Nå er vi på andre måneden uten leiekontrakt. Jeg får ikke noe svar fra utleierne – men fakturaene, de kommer. Jeg fortsetter å betale, men det er 19 000 i måneden, liksom. Man må i hvert fall få betalt den jævla leia, det er jo number one prioritet. Jeg skulle jo gjerne hatt litt igjen til drift, nytt utstyr, og så er det jo en del slitasje som vi er bakpå med.
Jeg har klikket meg tilbake og sett videosnutten jeg, som spirende journaliststudent, lagde med deg da gamle Endless Tinnitus i Schweigaards gate skulle kastes ut våren 2016. Da var det den Bane Nor-eide utleieren ROM Eiendom som ville ha dere ut av lokalet. Intervjuet slutter med at du er håpefull på vegne av studioets framtid, at du var i ferd med å nå et gjennombrudd i forhandlingene. At det skulle komme en slags deal. Hva var dealen dere kom fram til?
Kenneth: Det ble jo en fantastisk deal den gangen. Bane Nor eide jo veldig mye av Gamlebyen i utgangspunktet, et faktum jeg brukte mot dem for å vise at de hadde et ansvar her for å ta vare på oss. Så vi fikk Bane Nor til å tilby oss Oslo gate 35, rett ved jernbanesporet i Gamlebyen. Vi fikk én felles kontrakt på hele bygården. Vi fikk inn i kontrakten at det skulle være et byøkologisk boligprosjekt etter modell fra Enebakkveien 37, hvor jeg bodde på den tida. Tanken var å bruke de grunnleggende vedtektene derfra som modell for kontrakten. Så da fikk vi sju boenheter i Oslo gate 35. I tillegg fikk vi satt opp en brakke i bakgården til øvingslokaler.
Men studio ble det aldri i Oslo gate 35 – også kjent som OG35?
Kenneth: Tanken var at det skulle være studio der, sammen med øvingslokalene. Så fikk jeg plutselig tilbud på lokalene her på Grønland samtidig, og tenkte shit, nå kan vi go big – det var jo behov for alt sammen. Så da flytta vi studiodelen over fra OG35 i Gamlebyen over hit til Grønland, og beholdt OG35 som et bolig- og øvingslokaleprosjekt. Jeg var med på oppstartsmøtet i OG35, men trakk meg ut derfra kort tid etterpå.
Dette er altså ni, snart ti år siden. Hva fikk dere avtale på i OG35?
Kenneth: Vi var i forhandlinger og fikk et kontraktsforslag der prisen var senket til rundt 80 % av markedspris. Jeg husker at jeg reagerte på at det sto tre år på kontrakten vi fikk. Men da fikk jeg høre at det bare var en standard, og at den kom til å bli automatisk fornyet i tre år av gangen. Dette var jo i 2016, så den kontrakten løp til 2019, før den ble fornyet med tre nye år til 2022. Men da var det slutt.
Hva var bakgrunnen for at Bane Nor ville ha ut boligprosjektet?
Kenneth: De sa at det ikke var i god nok stand, at det måtte totalrenoveres, et eller annet sånt. Husleieloven er jo stort sett ufravikelig, men slik jeg har forstått det, er den typen renovering er gyldig grunnlag for å si opp leiekontrakter. Det sagt, jeg oppfatter at den «totalrenoveringen» de hadde planlagt bare var utleiersjargong for «ha det, snakkes aldri». Om de har gjort noe der i etterkant eller ikke, vet jeg ikke.
Den vennlige tonen dabbet av etter hvert, altså.
Kenneth: I starten hadde Bane Nor lyst til å smykke seg med oss, og jeg lot dem gjøre det. De hadde jo på et vis fortjent det, siden vi hadde fått til denne dealen. Så jeg stilte opp i noen nyhetssaker med tommel opp om at dette skulle bli bra. Men det var i begynnelsen. Etter hvert var ikke OG35 noe de ville smykke seg med. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi det jo er undergrunnskultur, subkultur, motkultur. Det som kanskje ikke vil la seg temme. Det blir et kulturkrasj, liksom.
Du var uansett i full gang med Endless Tinnitus på Grønland på dette punktet. Når sto studioet her klart?
Kenneth: Endless Tinnitus flyttet ut av Schweigaardsgate i juli 2016, og så etter noen måneder med oppstart i OG35, etablerte vi oss her. Men det var jo langt fra ferdig. Jeg og tre andre – Eystein Hopland fra gamle-Endless, Søren Hunskaar og Chris Skjenken – brukte de første ti månedene bare på å rive og pusse opp. Jobba hver dag. Så det var masse å gjøre, og ikke hadde vi noen penger heller, så det var jo et lappeteppe av gjenbruk, konteinere og fyllinga. Vi fikk hjelp av snekkermesteren Geir Øpstad, som kom og pekte litt med tips og triks til hvordan vi burde gjøre ting. Han skrev timer, og ville cashe det ut i innspilling av et soloalbum her. Det har han ikke fått gjort, men tilbudet står ennå.
Dere la ned litt av en innsats. Da må dere ha hatt håp om at dere skulle bli her lenge?
Kenneth: Vi avretta gulv, tettet igjen vinduer, murte, fikset strøm. Alt sammen. Vi fikk Erik Aasheim, gitarist i Kjøtt og akustiker, til å lage tegninger og komme med innspill til kontrollrommet. Han var nede på millimeteren, for å fange opp den og den frekvensen. Så ja, vi gjorde det skikkelig, for jeg hadde jo fått signaler om at vi hadde et tiårsperspektiv her på huset. Men kontrakt fikk jeg aldri. Jeg maste og maste og maste, i to år. Snakket med Leieboerforeningen og var åpen med dem om at jeg følte meg utrygg.
Hva ble du anbefalt å gjøre?
Kenneth: Leieboerforeningen anbefalte meg å ikke gjøre noe. De mente at hvis jeg skulle fått en kontrakt, ville den vært dårligere enn de betingelsene jeg hadde fått på å bare betale leie og la det gå. Så da ga jeg opp masinga. Så ble bygget her etter hvert solgt, så i starten av 2020 fikk jeg en femårskontrakt.
Det er den som har gått ut nå?
Kenneth: Ja, femårskontrakten vi fikk, gikk ut 1. februar i år. Samarbeidet med utleierne har vært så som så underveis. De ville si oss opp en gang for et par år siden på grunn av «lagringsplass». Jeg sendte protestbrev, skrev at deres lagringsproblemer ikke kunne belastes oss, men at vi gjerne hjalp til med lagringsplass midlertidig om de trengte det. Etter hvert fikk jeg til et møte med dem. Vi fikk bli, men fikk beskjed om at hvis de måtte bruke én eneste krone på oss, eller fikk én klage på støy, så var det rett ut. Jeg tenkte «okei …», men det var jo i alle fall ærlig, da. Da kontrakten gikk ut i februar, fikk jeg forhandlet fram en halvårskontrakt til 1. august, men med stivere leie – opp fra 15 000,- til 19 000,-. Nå har vi ingen kontrakt. Vi bare betaler leie, og så ser vi hva som skjer.
Hvor mange år var det dere holdt til i Schweigaards gate, egentlig?
Kenneth: Det var jo nesten 30 år, da. Den plassen hadde jo gått i generasjoner.
Jeg husker at det var mange som delte støtteinnlegg da kontrakten deres gikk ut der. Mange som hadde spilt inn, øvd eller bare hadde en tilknytning til stedet. Du publiserte også en liste over hvem som hadde spilt inn, og det var jo virkelig rubbel og bit av rocke-Oslo, ikke bare punk heller. Dere har ikke vært like mange år her, men en del innspillinger har det jo blitt. Er det noen du har lyst til å trekke fram?
Kenneth: I utgangspunktet ingen nevnt, ingen glemt. Hver session er forskjellig. Men jeg kan jo trekke fram noen historier, for eksempel en runde med Higgs Boson. De hadde spilt inn alt og jeg hadde mikset, så kom de innom med to øltanker og et tappetårn for å feire. Så hadde jeg klart å slette programfilene. Opptakene, alt arbeidet jeg hadde gjort, var borte. Sjukt pinlig, helt krise, og veldig typisk for meg!
Shit.
Kenneth: Det oppdaget jeg så klart like før de kom. De spurte hva som var galt, jeg var jo likblek der jeg sto. Jeg måtte jo bare beklage og fortelle hva som hadde skjedd. De tok det greit, men var naturligvis sjukt skuffet … men så kom jeg på at jeg hadde sendt dem råmiksene, det eneste som manglet var noen koringer. Jeg sendte dem inn i bua, tok opp koringen, smalt den på toppen av råmiksen og sendte den av gårde til mastring. Så ble det feiring med tappetårnet. Tidenes korteste miksesession. En annen studiorunde som var spesiell, var en soloplate jeg gjorde med Carl Otto Platou for fem år siden. Han spilte gitar i Betong Hysteria en periode, som er et av mine all time-favorittband, og var også innom LiK, Men of Courage og 70-tallsfanzinen City Rockers. En legendarisk fyr. Han var kreftsyk, og hadde ikke lenge igjen å leve. Det her var jo under covid også, snakk om risikogruppe, liksom. Han kom inn i studio og klarte akkurat å synge ett take, før han måtte tilbake på sykehjemmet. Han døde noen uker senere, og vi spilte råmiksen i begravelsen hans.
Du har lest et utdrag fra fanzinen Armering #2. Ønsker du å forhåndsbestille fanzinen, ta kontakt.