EN NY VÅR FOR STAVANGER HARDCORE

Stavanger var en gang Norges nyrike mekka. Men kronekursen råtner på rot, og gullalderen for det sorte gullet er for lengst forbi. Oljebyen ser seg rastløst om etter nye ting å holde på med. Da kan man for eksempel drive med kultur, men da helst med mål om å bli kåret til «europeisk kulturhovedstad», eller for å tiltrekke seg store konsertproduksjoner med forlengst forbikjørte gamlisband for å prakke lunken Tou på folket en masse. «Sette byen på kartet».

Eller man kan dra på ungdomsklubbene i forstadsstroka utafor Breiavatnet, hvor det i tiden etter pandemien har kokt opp en helt ny bølge siddiskids som har startet band i skjæringspunktet mellom hardcore punk og thrash. Byen har et knippe stolte forløpere i nettopp den sjangerkrysningen. Ordrenekt må nevnes – og C.H.U.D., ikke minst.

Sistnevnte band har en liten finger med i det store spillet som er Stavanger hardcore i dag. Gitarist Ulrik fra C.H.U.D. har nemlig laget logo, backdrop og albumcover for Autonomie, en gjeng søtten-attenåringer med forkjærlighet for thrash av den særdeles vrengte sorten. De er stort satt opptatt med å fylle ungdomshus til randen med hundrevis av folk eller feie gulvet med all thrash-opposisjon ved å gi ut debut-EPer som No Peace, Only Violence. Men når de ikke er det, kan det av og til falle dem inn å gidde å møte en thrasher-slash-punker med sine beste år bak seg til en prat over backstage-brusen.

I altfor mange år nå har hard og rask musikk i Stavanger sittet fast i det som Purified in Blood og Kvelertak holdt på med i sin tid. Da dere og Håndgranat dukket opp, ut av intet, følte jeg at det endelig var noe nytt og friskt på gang der borte.

Pål: Det var jeg og Johan Strand som startet Håndgranat i starten av 2021. Markus og Michael var også med, så vi var på en måte det originale Håndgranat. Men så ville vi spille mer thrash-slash-hardcore, ikke ren punk. Så da delte bandet seg i to, på en måte. I starten spilte vi sånn cirka alle konsertene våre sammen med Håndgranat.

Michael: De første konsertene var jo med maks 20 folk, på grunn av korona. Men jeg tror det var et bra tidspunkt å starte på, fordi unge folk var så jævlig gira på at noe skulle skje. De hadde sittet inne i mange måneder.

Pål: De fleste kids som hører på metal i Stavanger-samfunnet, har ikke fått med seg så mye av Purified in Blood, og er uansett ikke gamle nok til å få med seg konsertene med dem. Så når det plutselig ut av nowhere kommer thrash- og punkband og spiller på fritidsklubbene der, så dukker det opp jævlig mange.

Michael: De vet ikke om det er bra eller ikke. De bare kommer.

Jeg hørte rykter om at det var 200 folk da dere spilte på Metropolis, og at alle gikk da dere var ferdige?

Michael: Stemmer. Det var med Mudslide og Deception. Kjipt for dem, men …

Markus: Alle stakk etter oss. Det var bare den fremste raden igjen.

Det er jo et tegn på at dere treffer noe, da? Og at det er en ny bølge på gang, som ikke har noen bånd til Kvelertak og Purified in Blood. Hvordan fant dere thrash og hardcore punk?

Michael: Det er Pål. Den ekte thrasheren i bandet.

Pål: Jeg søkte etter musikere på Facebook. Jeg ville spille thrash helt fra starten, siden jeg hørte på Slayer i niende klasse. Men jeg ville også spille kjapp d-beat, og tenkte: faen, hvorfor kan jeg ikke spille Slayer og Disrupt samtidig? Hvorfor faen ikke, liksom? De to kuleste banda jeg vet om. Det var en ungdomsrevolusjon. Vi kjører skank-beat, så rett på tremolo-riff, så breakdown, så rett på d-beat med syke hardcore-riff.

Michael: Og litt groove på d-beaten.

Pål: Men det kom litt senere. Først var det ren thrash.

Og dere er fra Hundvåg?

Pål: Alle utenom meg. Jeg er fra Tasta.

Ghettoen?

Alle: Haha.

Markus: Der folk slår hverandre med hammer og sånn.

Pål: Ja, de kjenner vi jo.

Michael: Men det er ikke blind vold. Det er jo en grunn til at den og den blir slått med hammer.

Pål: På Tasta har vært tett med ghettomiljø. Det var en periode med masse drittunger på Veden, som tok rus og var voldelige, og så kom Roadman-bølgen, Sideman og Gucci, så kom det tilbake. Det kommer til å daue ut om to år. Typisk.

Hundvåg er det jeg husker som litt skummelt back in the day.

Markus: Det var noen greier der før. Scheie.

Pål: Litt skyting og sånn.

Markus: De vet vi òg hvem er.

Dere øver på et forsamlingshus?

Markus: På Hundvåg, under en kirke. I et bydelshus.

Hva med Håndgranat og Deponi?

Markus: Vi er de eneste på Hundvåg.

Michael: Men alle er på forsamlingshus.

Pål: Håndgranat holder til på Tasta, og der spilte vi også før, men vi flyttet til Hundvåg. Deponi hører til på Bekkefaret, Storhaug. Alle spiller på hvert sitt bydelshus, så vi slipper å krasje med øvinger.

Og dere har spilt på de forsamlingshusene?

Pål: Ja, vi har spilt på alle.

Michael: Det er der det startet. Det er der det er enklest å få gigs.

Markus: Der og Metropolis.

Hva med de etablerte? Tou, Folken, Checkpoint?

Markus: Vi har spilt på Folken to ganger i storsalen. Fire, med Grottene.

Michael: Checkpoint har vi spilt på.

Pål: Også Blåveis, da.

Hvordan er miljøet i Stavanger om dagen? Kommer det folk?

Pål: Det varierer veldig. En gang kan det komme sykt mange, mens andre ganger kan det komme litt få.

Michael: Men det kommer aldri sykt lite.

Markus: Alltid folk.

Hva slags folk?

Markus: Vi spiller mest ungdomsklubber, så det er mest ungdommer.

Michael: Vi har vært heldige med at folk var sykt gira på å dra på konserter helt fra starten. På den andre konserten vår, da man endelig kunne ha så mange man ville og ikke hadde begrensninger. Da kom det over 100 folk på en liten klubb. Folk sa til oss «det er ikke normalt».

Markus: Vi var de første som hadde fylt opp stedet noensinne.

Pål: Det var en salig blanding av folk som kom på de første konsertene. Så har antallet minsket litt, men de som står igjen, har alle på merch og battlevest.

Michael: De som vil se det flere ganger, kommer igjen. Men vi har spilt mye i Stavanger, så det blir bra å komme seg mer ut, som for eksempel til Oslo. En av de første gangene der var en konkurranse, Metal to the Masses, på Rock In.

Markus: Lite folk.

Michael: Opplegget var at man kunne spille, og så kunne man bli plukket ut til å spille på Bloodstock. Men det var rigga alt sammen. De som vant, var signa av bookingselskapet som drev hele konkurransen. Så når de vant, tenkte vi, hmmm …

Det er fetere å spille egne steder, hvor man gjør ting selv og har en kulturell tilhørighet. Men det er tydelig at det er gang i Stavanger for tida, da. Der har det jo vært opp og ned i aktivitetsnivået innen denne subkulturen.

Markus: For litt siden spilte Okkultokrati på Tou Scene. Det kom tre stykker på konserten. De ville ha oss som oppvarming, men Tou Scene ville ikke. Var for kort varsel, eller et eller annet. Vi har også mistet tre gigs på Checkpoint fordi vi ikke er gamle nok.

Pål: På tirsdager har Checkpoint egentlig ikke åpent, så vi fikk en tirsdag der en gang og kunne spille. De holdt åpent for oss.

Dere skal spille inn plate?

Michael: Planen nå er egentlig bare å selge masse vinyler, masse merch, spille mer konserter. Lage masse nye sanger, så skal vi ta opp album i løpet av 2024. Vi er litt usikre på hvor, vi har noen valg vi må ta. Vi kan dra til Etne, hvis vi har penger nok.

Markus: Vi kommer til å spille inn med enten lydteknikeren til Kvelertak eller til Purified in Blood.

Michael: De har forskjellige prisklasser. Blir fort det billigste. Vi er litt billige, og har tatt opp alt ganske billig til nå, utenom de første tre sangene, som egentlig høres litt for bra ut. Vi vil ha det skitnere. Kan egentlig fjerne dem fra Spotify, når jeg tenker meg om.

«Riot Kill»-singelen var første låta folk fikk høre fra No Peace, Only Violence. Mye statements i den! Hva handler den om?

Pål: Den er ikke så politisk korrekt, akkurat. Den handler om å stå imot systemet, et korrupt system. Ikke akkurat her i Norge, men generelt. Stå sammen mot undertrykkende systemer. En linje går sånn «sick of the system that we live in / we riot together» og så er det sånn voldelig riot, egentlig.

Michael: Hele EPen er bare om vold. Så Pål kalte den for No Peace, Only Violence.

Pål: Det er ikke så politisk korrekt, det vi holder på med. Vi er bare tenåringer som vil spille thrash.

Er det mye å opponere mot i Stavanger? Å riote mot?

Pål: Eh, nei. Egentlig ikke. Men det kan være så grått og kjedelig. Hele bandet har en fortid som drittunger. Vi har alle gjort hærverk og faenskap. Så skaper vi band, der vi får samme følelsen av å knuse ei rute og løpe av gårde, bare at vi putter det i musikken. Så vi er, vel, ikke aggressive, men drittunger, rett og slett.

Thrash-energien skal jo være ekte, den skal komme fra et sted.

Pål: Jeg synes det er fett når trommiser fåkker litt opp. At ikke alle rimshotsa er helt like, det er forskjellig lyd hele tiden.

Markus: Mye mer sjel i det.

Pål: Man merker det med en gang når band ikke mener det de gjør. Sånne amerikanske thrash-band som bare spiller med klikk og skal være helt perfekte og du hører trommene gå sånn: papp-papp-papp-papp-papp. Mange band gjør det.

Michael: Veldig mange. Jeg vet Kvelertak tar opp med metronom, men de har ikke PC-lyd på gitarene sine.

Pål: Jeg, personlig, gjør opprør mot det. Det er stale og overgjort. Folk får kjøre på som de vil, men det blir skole-metal. «Lyden må være perfekt inn i datamaskinen», sitter og gjør research på perfekt lyd, alt skal være tight. Man mister hele sjelen med at det skal være så proft. Men når du ser på for eksempel Deathhammer – det er noe helt annet. Det er ikke så jævlig stale, det er mer raw. Det er jævlig fett.

Selve urorkesteret i den nye bølgen i Stavanger er bandet Håndgranat, som begynte sine herjinger i starten av 2021. Der Autonomie valgte thrash-ruta, har Håndgranat holdt seg til kvass hardcore punk, på halv åtte i best mulig forstand. Trommis-vokalisten uler rabiat og hamrer i vei på skarpen, mens det doble settet gitarer kniver om å ljome høyest ut i en pit full av kids.

Bandet har så langt tatt opp seks låter på bånd, utgitt på Ond Sirkel – et Stavanger-plateselskap som også står for konserter og en særdeles lovende todagers festival i april 2024 på Tou. Men det er mer på vei, og skal vi tro inspirasjonskilder og bandet selv, er det villere enn ever.

Det virker som alle kidsa i Stavanger hører på hardcore og thrash om dagen. Hva har skjedd?

Johan: Det er på grunn av Håndgranat og Autonomie. Vi begynte å spille på ungdomsklubbene her i starten av 2021, og da begynte det å skje ting.

Hvordan startet det hele?

Johan: Håndgranat var det første bandet ut. I starten var det meg og nåværende Autonomie-trommis Pål som utgjorde bandet, men Pål ville spille thrash, og jeg ville spille hardcore punk. Da han traff de andre i Autonomie, spilte de ikke thrash – det var pop, omtrent. Og det ville ikke jeg. Det ble litt krangling, så da sa jeg at de kunne starte sitt eget band, så kunne jeg heller få med noen som likte hardcore. Så nå er Håndgranat meg, Vincent, Aron og William.

Hva hørte dere på?

Vincent: Da vi startet, gikk det mye i amerikanske band som Bad Brains og Minor Threat. Etter hvert har vi begynt å høre mer på britisk og japansk hardcore, og det kommer folk til å høre når vi spiller de nye låtene live.

Det er ganske heftige inspirasjonskilder for et band i en tross alt ikke så jævlig stor by. Hvordan ble det tatt imot da dere begynte å spille live?

Johan: Til nå har vi spilt mest på bydelshusene på Tasta og Bekkefaret, ungdomsklubben Metropolis, Øyahuset på Hundvåg. Det har vært bra oppmøte hele veien. Fullt av gira kids, mye wall of death og moshpits. Man skulle ikke trodd det, men tydeligvis var det mange her som var hypp på å gå på hardcore- og thrash-konserter. Jeg tror folk lengtet etter noe å finne på i pandemien, og så begynte vi å spille live akkurat da ting begynte å åpne opp. Da vi startet, syntes jeg det var vanskelig å finne folk som tenkte likt. De få som er skikkelig interesserte, er bra folk, men miljøet er ikke så stort.

Vincent: Miljøet har potensial til å vokse seg ennå større. Det er mye mer interesse nå enn det var i 2020. Ennå et nytt band har startet opp: Deponi, som er sånn 15-16 år gamle. De holder på med en EP nå.

Johan: Etter hvert begynte vi også å spille på noen av de etablerte stedene i byen. Har spilt tre ganger på Folken og et par ganger på Checkpoint Charlie, blant annet. Målet nå er å komme oss ut og spille utenfor Stavanger. Gjerne en runde i Europa, og så prater vi med Den Bisarre Lyd om å få til noe i Oslo. Det kommer til å skje.

Og så, etter masse livespilling, gav dere i februar 2023 ut debutkassetten Crust i vasken på det lokale plateselskapet Ond Sirkel, som drives av Krokedal-brødrene fra Rødt Kort og Urbanoia. Hvordan kom dere i kontakt med dem? De er jo en del år eldre enn dere.

Johan: Willy kjente Håvard og Anders Krokedal litt fra før. Anders kom på den første konserten vår på Hundvåg bydelshus i 2021. De kicket veldig på at det ikke var noen andre band som oss i byen. Før oss, var byen helt empty for hardcore i flere år.

Vincent: De er faen så hardcore selv også, så de gjør det vel av en grunn.

Johan: Vi spilte releasekonserten for kassetten på Consulatet, en veldig viktig butikk her i Stavanger, som blant annet drives av Kjetil Brandsdal fra Noxagt. Han har også trykket t-skjortene våre på silketrykkeriet der.

Hva handler låtene på kassetten om?

Johan: Det er mye tull. Låtene handler om mange forskjellige ting i samfunnet, og så har vi limt det sammen til én greie. De er ganske gamle, og representerer en tidlig fase av bandet. Men vi skal snart spille inn nye låter som er mye bedre enn de på Crust i vasken. I det siste har vi hørt mye på japansk hardcore som Disclose og Life. Vi vil få ut nytt materiale, enten en EP eller et album, som representerer det som er Håndgranat nå. Kjappere, mer aggressivt, bare bedre på alle måter.

Vincent: Det er bigger, better, harder, faster.